Fortsettelse følger

Det er allerede mer enn to uker siden jeg returnerte til Skyggebalkongen, så kanskje det er på tide med en oppfølging. Mer enn to uker uten vanning gikk over all forventning!

Jeg har jo fulgt samme rutine i mange år, overvanne før avreise og satse på at gradestokken ikke går helt av skaftet. Med litt flaks kan det gå bra. Vanningen holdt stikk i år, men med temperaturer rundt 30 grader måtte jeg nesten regne med at balkongbeboerne var rimelig tørste og slitne.

Full fart i skyggen

Årets balkongsesong er slett ikke verst! Alle sortene som ble sådd før påske er nå i blomst, med ett eneste unntak - georginene. Men det er jo som forventet, de er late bloomers selv i solen.

Ikke alt ble nøyaktig som planlagt, bl.a. ville ikke den røde, lave blomkarsen spire, litt dumt fordi den jo var tenkt å fylle blikktrauet på bordet. Fordelen med å så mye forskjellig er at man har alltids noen ekstra småttiser for hånden, så trauet ble fylt opp likevel, og den søte vikaren har gjort en fabelaktig jobb!

Blått vann

I juni kom jeg meg endelig til en blomsterbutikk for å kjøpe ny vannkanne til Skyggebalkongen. Tuten brakk av på den gamle for flere år siden, og vanningen ble dessuten litt tidkrevende fordi kannen var nokså liten. Spesielt før avreise til feriehagen drukner jeg alle krukkene, og da ble det adskillige turer til og fra kjøkkenkranen. Nei, på en to kvadrat stor skyggebalkong har det aldri vært aktuelt med opplegg for hageslange ... :)

Butikken kunne tilby flere fargevarianter, og først grep jeg den knall rosa fordi jeg tenkte at balkong skal være glede og farger og masse liv, da skal jeg ikke ha det på meg at jeg ikke dristet meg til noe annet enn svart vannkanne. Men, så tenkte jeg at med knall rosa kanne og i verste fall to blasse blomster, vil jo kannen bli midtpunktet. Og, ja, her på Skyggebalkongen er det tross alt plantene som skal ha rangen. Så jeg satte den rosa fra meg, og grep en grønn i stedet. Men, før jeg kom meg til kassen tenkte jeg at nøyaktig samme farge som alt det grønne på balkongen var vel nesten like kjedelig som ingen farge i det hele tatt? Så, jeg hastet tilbake til reolen og byttet til en blå. På vei hjem var det muligens noen som tenkte at han der er jammen ikke særlig vågal, så godt voksen og ennå klamrer han seg til guttefargen...

Balkongsesongen 2025 er åpnet

I'm back! Fjoråret ble så som så her på balkongen. Basert på manglende interesse, null energi og dessuten etter hvert en nokså tafatt gjeng med frøplanter, kunne jeg nesten ikke forvente stort mer.

Priklingen av det som faktisk spirte bestod av å dele en tettpakket såpotteklump i to for så å presse de to halvdelene ned i hver sin nye potte. Flere titalls spirer i samme priklepotte og nesten ingen ny jord er ikke akkurat noe genialt sjakktrekk. Én ting er at det ble trangt om plassen, men enda verre var det at jorden naturlig nok tørket ut i en fei.

I år har heldigvis gleden kommet så smått tilbake. Det skulle riktignok bli 16. mai før jeg ryddet balkongen klar, men skitt au, sesongen er ennå ung.

Enten glemte jeg å rydde her i skyggen i fjor høst, eller så har skjæra vært en flittig gjest i vinter. De har vel aldri vært så mye jordsøl her. Den er rask med å kaste rundt på tørr jord etter at plantene har takket av. Noen få ganger har det skjedd på forsommeren, mens sarte små frøplanter ennå jobber iherdig med å dekke jorden. Heldigvis er ikke skjæra et stort problem. Og jeg som er skånet for både rådyr og snegler skal vel uansett passe meg for å klage...

Midtsommer på grønn balkong

Årets sesong her på Skyggebalkongen blir litt annerledes enn den pleier. Det skyldes at beplantningen er hakket mer kaotisk enn vanlig, krukkene er fullere og noen sorter ble ikke engang priklet før frøplanteklumpen ble plantet ut med usedvanlig hard hånd.

Resultatet er en ganske frodig og foreløpig utelukkende grønn balkonghage. De siste ukene har det vokst bra - bildene er nok allerede et par uker gamle. Jeg har vært i byen og passet på med vanning og dusjing. Siden balkongen er overbygget er det viktig å bidra med litt vått.

Trauet pleier å huse Petunia, men i år ser det mer ut som en overgrodd kjøkkenhage. De høyeste er Ringkrage som etter hvert kommer med blomster i ulike farger. De ble vel høye, men det får gå. Det er en del knopper, men nå reiser jeg til feriehagen så det er ikke godt å si om det vil bli blomstring. Enten er de avblomstret når jeg returnerer, eller så får plantene dånedippen mens jeg er borte. Eller så går det helt fint.

Jeg har erfart at det noen ganger er lettere å holde liv i planter uten vanning hvis man bruker kun en sort per krukke. Så snart man blander, vil minst en av sortene bruke opp det vannet som den mest beskjedne planten ville trengt for å holde seg fin. For de er jo ikke like grådige, eller skal vi si drikkfeldige.

Krysser fingre og grønne tær for at det fortsatt er fest på Skyggebalkongen nåre jeg returnerer!

Nyt midtsommeren der du er!

Dronningen har ankommet!

*Poof*, lød det på Skyggebalkongen. Aldri før har de blå Petuniaene vært så stille, men så er det jo heller ikke helt (høst-)dagligdags at en dronning åpner sine første blomster. De to Dahlia-knoppene åpnet seg i alle fall, og viste seg å være en kjent, selvdyrket sort fra Feriehagen.

Begivenheten fant sed for nesten to uker siden. Nå er planten deadheaded etter alle kunstens regler - dvs det tok ikke så lang tid siden det tross alt bare var to blomsterhoder som skulle bort. Det finnes nemlig flere mindre knopper, og når planten ikke får sette frø beholdes fokuset på blomstringen. Hvis oktober blir mild, kan det bli dobbelt så mange samtidige blomster i neste runde...

Mye er slitent her på Skyggebalkongen nå, men både Dahlia og Petunia holder stand. Det er første gang jeg har fått til så fin Dahlia blomstring på balkongen. Den foretrekker tross alt sol og varme á la Mexico, og da har ikke Skyggebalkongen så mye å stille med...

Fin helg!

Stor glede over liten septemberknopp

De fleste hager og balkonger er vel bra modne nå i september. Det gjelder også Skyggebalkongen - beboerne var definitivt en anelse strammere i holdningen for bare noen uker siden. Men altså - med ett untak! Nå venter jeg på at selve dronningen skal blomstre, og da er det lov å glede seg litt ekstra. Særlig når det gjelder en balkongdronning som ikke helt fikk det til på tidligere forsøk.

Det handler selvfølgelig om Dahlia! Sjekker du bloggtaggen "Dahlia" ser du at jeg har skrevet mye om denne planten tidligere. Mest fra feriehagen, hvor den fremdeles dominerer, men det har også vært prosjekter både her på balkongen og som inneplante. På balkongen har det blitt noen knopper, men sjelden før bladverket er hardt angrepet av meldugg og gråskimmel, elller hva det nå heter. Da har planten vært så medtatt, pluss at det var sent på høsten, og det ble bare ingen blomsterprakt.

Årets plante ser superfresh ut, knapt ett blad er slitent. Det skyldes nok at jeg har vært flink til å dusje den gjennom hele sommeren - bortsett fra når jeg var i feriehagen. I tillegg har jo sommeren vær ganske varm, og det liker jo en dronning som dette. Den vil jo hekst ha sol, derfor er det litt gøy å finne en sort som kan takle balkongtilværelsen. Nå er det to "store" knopper, i tillegg til et par "arvtakere" i nærmeste bladfeste, sånn som Dahlia jo gjør det - hver stilk produserer gjerne 3 blomster.

Jeg tvilte faktisk litt på at dette kunne gå bra i år, for knollene kom ikke i jorden før midt i juni. Det burde være altfor sent, men desto større sannsynlighet for at nettopp denne sorten kan greie å blomstre. Neste år skal den pottes opp i mars, så bør det bli blomstring i alle fall i slutten av august, om ikke før.

Det gjenstår å se blomstene. Jeg mistenker at de er røde eller oransje, men aner ikke hvilken av sortene i feriehagen den kommer fra, siden jeg bare røsket med meg noen tilfeldige små knoller da de ble pottet opp i starten av juni.

Det er helt fint å ha en unnskyldning for å stikke ut på Skyggebalkongen nå i september :)

Skyggeblomstring

Jo, det har blomstret ganske lenge her på Skyggebalkongen, faktisk i hele august til tross for en eksra somlete sesongstart. For flere uker siden gjorde jeg klar dette innlegget, som jeg faktisk glemte å publisere. Det ser nesten litt stusselig ut sammenlignet med hvordan det så ut bare et par uker senere. Så da får det vel heller bli et tilbakeblikk i dag, med en oppdatering senere.

I starten måtte jeg nemligmyse litt for å finne motiver med andre farger enn grønt.

Med nye sorter av året som dessuten ikke var merket, gikk det litt tid før jeg fant ut hva som var hva. Den gule over var en sånn. Det skulle vise seg at den kom i utallige fargevariasjoner.

I mangel av Blodbeger, fikk den blå Petunia-en ansvar for å bekle det lille espalieret.

Dette er en helt vanlig standardsort, men jeg synes blåfargen er fin.

Og i år har jeg faktisk ikke funnet en eneste lus på Petuniaen. Den ender jo ofte opp som en lusemagnet.

Knoppen nedenfor er en Ringkrage. Litt vel slengete i veksten for en balkongkasse, men ganske artig likevel med ulike fargekombinasjoner - etter hvert som den bare kom i blomst, nestsist av hele gjengen.

Lykkekløveren er derimot en gjenganger! Det er vanligvis enkelt å overvintre knollene, men for sikkerhets skyld har jeg en backup i feriehagen.

Den blir vanligvis mye større enn dette, men kravene mine er ikke så enorme så lenge den pynter opp med noen av sine vakre blader :)

Den yndige blå nedenfor var det nesten umulg å fotografere.

Den heter Gustavs Øye, eller noe i den duren, og er alt annet enn prangende med sine små blå blmster. En sånn plante som overrasker med å stikke armene sine innimellom andre planter, og finne et sted godt unna roten sin, hvor den overrasker med noen blomster. På en liten balkong er det jo litt luksus å oppdage blomster på steder hvor de egentlig ikke vokser, så denne liker jeg godt.

Legger til botaniske navn i neste bloggpost med litt mer blomsterrike motiver fra årets Skyggebalkong.

Fin ukeslutt!

Fremlinger på Skyggebalkongen

Stille her på bloggen, men ikke på Skyggebalkongen! Etter en noe bedrøvelig sesongstart, mest på grunn av at jeg måtte så alt om igjen, har det nå vokst så det har knaket. Nesten så jeg burde sendt ut nabovarsel.

Spenniingen kom sent men godt. Flere av årets sorter er nye av året, pluss at jeg tror en av variantene var en fargeblanding. Det er med andre ord flere fremlinger på årets balkong, og det gjør det ekstra sprennende å følge utviklingen fra frøplante til blomstring.

Dessverre har jeg gått litt i surr med hva som er hva. Dermed kan jeg ikke fortelle hva som er fotografert på bildet over her. Når blomsten åpner seg blir det forhåpentligvis lettere å fastslå hva det er.

Det er ikke så verst frodig på Skyggebalkongen i år, til tross for fadesen. Jeg har vært flink med å dusje plantene, det ser ut til å ha mye større betydning en jeg trodde.

Nedenfor er et toppskudd som jeg kjenner igjen - nemlig Petunia. Den er vanligvis en lusemagnet, men hittil har lusa skygget banen, og det gjør jo ingenting.

Deretter kommer en sannsynlig kjenning:

Toppskuddet over er sannsynligvis Sommer-Azalea. Den har jeg hatt i feriehagen i mange år, men ikke i år. Gamle restefrø kan muligens sikre flere generasjoner, men kanskje kan det bli frø på balkongen i høst.

Og så en sagfliket sjarmør...

Aner ikke hva den over kan være. Jeg må nok rote fram frøposene igjen, men det blir vel lettere når jeg har sett blomsten. Tidligere år noterte jeg flittig lenge før frøene ble sådd og omtrent til snøen falt. I år finnes det ikke et eneste lite notat. Men med få sorter og lave skuldre er det jo også en helt grei balkongsesong-variant. Ta det som det kommer, og spe på med stueplanter etter behov ;)

Fin søndag kveld!

Midtsommer i det grønne

Det er midtsommer og balkonger flest har vel bugnet av blomsterprakt i mange uker allerede. Her på Skyggebalkongen ble det en uvanlig treg start i år da alt fra første sårunde tørket opp og døde mens balkongeieren var bortreist og ante fred og ingen fare. Riktignok en litt urolig fred, men troen på og nytt vannreservesystem lot optimismen råde. Det endte med at alt ble sådd om igjen, noen uker etter skjema.

I mai kunne småttisene plantes ut, også det litt etter skjema, og det hjalp ikke så mye at værgudene var svært raus med varmegradene samtidig som jeg reiste bort igjen. Denne gangen gikk det likevel bra.

Og det er faktisk noe grønt på Skyggebalkongen! Men blomstringen må jeg nok vente lenge på. De fleste sortene er dessuten nye av året, så jeg vet ikke noe om hvor vellykket noe blir, men jeg synes heldigvis vekstperioden er vel så spennende som blomstringen, så en balkongsesong blir det jo.

Ikke veldig lovende i trauet hvor det tidligere vokste Petunia, noe hvitt belegg på jorden ser litt skummelt ut, men jeg tror det skal gå bra.

Bildene ble tatt like før Sankthans. I en attpåklatt-krukke satte jeg noen små Dahlia knoller som ble med fra feriehagen. De knollene skulle jeg selvfølgelig ha tatt med etter påskeferien, Dahlia tar lang tid på å danne plante og knopper, særlig i skyggen.

Men, selv om det knapt kan ses på bildet, er det små skudd på vei opp! Sorten er ganske lav, og jeg tror den er blant de jeg har i feriehagen som blomstrer tidligst, men ja - i denne balkongsettingen betyr kanskje tidlig blomstring oktober. Uansett fint å dyrke fram noen Dahlia-spirer uten å tenke på snegler. Her på balkongen finnes ingen sånne kryp...

Nyt midtsommer! I blomsterengen, på en bugnende balkong eller hvorsomhelst det er fine dager! :)

Små og håpefulle

 Så ble det spiring likevel, bare omtrent tre uker senere enn normalt... Som jeg nevnte, strøk alle såpottene med fordi hjemmesnekret tilleggsvanninganlegg (fint ord!) ikke funket helt som tenkt. En erfaring rikere, men også noen hundre frøplanter fattigere. 

Det positive var imidlertid at da jeg sådde på nytt, spirte det allerede etter 1-2 dager i flere av pottene! Kanskje det lå noen frø igjen fra første runde som bare drømte om litt vann, men jeg tror nok heller at disse frøene var klar over hva som hadde skjedd, og derfor skjønte at det hastet.

Hastespiring til tross, det ble ingen utplanting før 17. mai som jeg pleier, men først i kveld. Bildet er tatt kort etter spiringen, de flese er litt større i dag.

Det høres spinkel jubel fra Skyggebalkongen. De vet jo ikke at jeg straks reiser bort igjen og at de kommer til å få det litt tørt.

Men jeg er i hvertfall i gang. Det var for mørkt til å knipse, og forøvrig er det vel ikke ekstremt spennende med små grønne prikker i åpen pottejord heller. Forhåpentligvis ser det litt frodigere ut når jeg returnere :)

En av de utålmodige

For to uker siden møtte jeg på en utålmodig vårblomst. Jeg knipset med min elendige mobil, og så skjedde det ikke mer. Jeg skylder vel februar en liten takk for at jeg tok meg sammen akkurat tidsnok til å starte årets bloggsesong på rett side av månedsskiftet. Med en hel times margin, til og med.

Og her er alså den utålmodige - en tidlig Narcissus. Kanskje ikke noe spektakulært syn, men det var nå litt snålt å komme over en eneste blomst 15. februar mens resten av slekten i samme bed stod med korte bladspisser opp av jorda, sånn som påskeliljer jo gjerne står og stanger i lang tid før de endelig konkluderer med at lys og temperatur er på akseptabelt nivå.

Denne hadde nok litt mindre sperrer enn slektningene. Eller så var den vel bare lei av å vente.

Selv venter jeg fortsatt på våren, selv om det omsider er greit med en spasertur uten lue og med åpen vinterjakke. Dagslyset er i alle fall merkbart og den energien som følger med er like overveldende hvert år.

Kanskje er også jeg en anelse utålmodig, men hittil har jeg ihvertfall greid å holde fingrene langt unna såjorden. I mars pleier jeg å så frø, men det må nok vente til tett oppunder påske for at logistikken skal gå opp. Men frøposene ligger klare, og jeg kan vel se for meg en gradvis tilnærming... Ennå er det vinterkaos her på Skyggebalkongen og det er dessuten altfor lenge til noe kan plantes ut. Gamle krukker, jordsøl etter bevingede byfugler av en viss størrelse - det er ufattelig hvor mye de greier å rote i gamle krukker.

Mens jeg venter blir det tid til å rydde i de gamle krukkene, gjøre balkongen mindre duevennlig og kanskje balkongbordet fortjener et strøk maling.

God mars!

Lys og skygge på Vøyen

Det er allerede et par uker siden denne rusleturen over Vøyen i Oslo, men ennå er høsten såpass ung at lys og skygge knives litt om overtaket. Snart kommer de aller mørkeste ukene, men da er det jo greit å vite at lyset snart vender tilbake.

Hva med en skogkledd murvegg? Det morsomste med motiver som dette er at bare et kvarter senere var sannsynligvis motivet borte vekk. Det gjelder å observere de skiftende omgivelsene, for skyggene er ikke nødvendigvis så generøse - brått er de borte.

Dette idylliske huset rommer et verksted/butikk/kafé - jeg gikk aldri inn, og ble ikke helt klok på innholdet, annet enn at det rommer mye spennende og frister med en svært så inspirerende fasade. Om du ikke går inn så kan du uansett beundre mystikken utenfor.

Man kan nesten ikke nevne solen og lyset for så å gå forbi en diger gruppe solsikker uten først å forevige den. Det kommer ikke så godt fram på bhildet (gammelt og dårlig mobilkamera), men disse solsikkene er ganske fylte - de heller mot van Gogh istedet for barnehage, for å si det sånn. Ingen typisk hage, så kanskje det er et slags geriljahaging-stunt med hilsen fra noen som bor like ved? Har du en pose solsikkefrø til våren, så vet du akkurat hva du skal gjøre :)

Og så får vi satse på litt mer sol enn skygge i ukene som kommer. Til tross for at sommertiden synger på siste verset og nattefrosten vel har kommet flere steder, kan det ennå bli fine dager i (ferie-) hagen.

Fruktelig fint hos naboen

De har blitt lite fotografering i år, og derfor heller ikke så mye å dele her på bloggen. Kunne selvfølgelig ha gravd litt i arkivet, men det ble det heller ikke noe av.

Men - på sensommeren  beundret jeg årets avling hos feriehusnaboen. Jeg ble jo rimelig imponert i vår da epletreet mitt etter sånn omtrent fjorten år produserte en håndfull blomster. Men frukt ble det naturlig nok dårlig med. Da var det andre boller over hos naboen...

Knasende gode epler på rekke og rad, kan ikke huske å ha sett det så generøst tidligere år. Dessuten var det ikke tegn til skurv på et eneste eple, selv ikke epler som hadde ligget på bakken var det skader på.

Mon tro om jeg kan høste egne epler til neste år? Jeg vet de nok blir sure, men kanskje kan de brukes til noe likevel?

Plommetreet var ikke mindre generøst. Jeg fikk knaske plommer jevnlig i en drøy uke. Trodde jeg skulle gå lei, men det gjorde jeg ikke.

Det ble litt til små på bakken også. En sommerfugl koser seg med en nedfallsplomme som nok hadde fått ligge en stund.

I feriehagen er det altså dårlig med frukt. Det nærmeste jeg kom i år var rognebær. Denne busken er så fin i alle sine ulike faster fra de færste grønne skuddene, blomstringen, bærene og så til slutt høstfargene på løvet. Hm, sa jeg løv? I år må det ha herjet en slags visnesyke på rogn, det var ikke bare hos meg at  bladene ble svarte og inntørkete allerde tidlig på sommeren. Men bær ble det i alle fall.

Håper høsten er fin der du er, og at avling fra hage eller balkong skapte vill begeistring :)

Forsommerens sensasjon

Selv om det er unntakstilstand denne sommeren, er det jo litt å glede seg over og med noen få overraskelser på kjøpet. Mangelfull gjødsling og luking og deling og omplanting og sånn påvirker ikke alle høyder i feriehagen like mye.

Som epletreet som jeg har blogget om mange ganger tidligere. Jeg har regnet meg fram til at en eplekjerne ble sådd i en tilfeldig potte i 2008, og at det vesle treet ble plantet ut i hagen etter først å ha tilbragt 3-4 år i såpotten uten verken vått eller tørt servert av andre enn overgartneren. Etter utplantingen ble det kortvarig epletrelykke før rådyrene nærmest ringbarket det lille treet, men så har det etter hvert vokst seg litt større år for år.

Og sommeren i år kunne jeg med glede observere de aller første epleblomstene! Tretten år er lang tid, men kanskje ville det gått litt raskere om planten hadde fått litt mer oppmerksomhet i ungdomsårene.

Det er ganske fint å beundre blomster som har latt vente på seg så lenge. Jeg er klar over at frukten neppe blir særlig smakfull for andre enn trosten. Akkurat i år blir det uansett ingen frukt for i så fall burde jeg vel sett noen kart nå i juli. Men kanskje neste år? I mens får jeg vise noen få bilder som også er av feriehagens øverste etasje i juni.

Her er utsikten fra soveromsvinduet en junimorgen. Helt greit, selv om vedene som kan sees er fullstendig gjengrodde.

Skyfri junihimmel blir aldri feil.

Og en god håndfull fluffy syrinblomster går nok sommerskyene en høy gang. Sånn er det ikke lenger i juli, men sommeren er faktisk ganske fin.

Søt liten gjøgler trives i skyggen

Årets sprekeste fargealibi er denne vesle gjøgleren (Mimulus X hybridus 'Twinkle') som allerede i noen uker har blomstret i varianter av gult og oransje. Selve planten gjør ikke så mye av seg, men blomstene er ganske store i forhold til høyden. Ekstremt fargerik er den imidlertid ikke....

Små planter kommer raskere i blomst, så denne er vel årets triveligste innslag her på Skyggebalkongen. Jeg kunne sikkert toppet den mer tidlig i sesongen, så ville den muligens blitt frodigere med flere samtidige blomster. Men - sesongen er ung, og etter hvert som frøhusene knipes bort trigges jo nye skudd.

Har dyttet den ned i flere krukker, som følge til andre planter som har sin glanstid litt senere. Kjekt med litt farger mens man venter, ikke sant? Senere kan jeg eventuelt bare røske vekk gjøglerne, eller flytte dem til krukker som trenger flere beboere.

Plantet en rekke med gjøglere også i trauet som er i ferd med å fylles av Petunia. Bildet over er noen uker gammelt, nå er disse i ferd med å drukne litt. Neste gang jeg drar til feriehagen klipper jeg dem godt tilbake, og så får jeg se om de er kraftigere og klar for ny blomstring når jeg returnerer til balkongen.

Siden det er minimalt med luking her på Skyggebalkongen, er det desto større glede å skulle plukke vekk en og annen blomst som har falt ned etter å ha gjort sitt litt lenger oppe i høyden. Og så TO da! En sjelden begivenhet, faktisk :)

Fin dag!

Sen start for balkongsesongen

Mye ble snudd opp ned i år, ikke minst når det gjelder frøsåing for Skyggebalkongen. Selv om det å lage egne planter betyr blomstring først når sommeren er på hell, er det en tradisjon jeg liker. Spiringen, veksten og de første knoppene er like viktig for meg som resultatet. Men altså, Koronaen snudde opp ned også på balkonglogistikken.

Vanligvis sår jeg frø her på kjøkkenbenken i byen før jeg reiser til feriehagen i påsken. Da rekker ikke frøplantene å bli særlig store mens jeg er borte i et par uker, og en påfylling av undervanningsbretter er nok. Hvis jeg sår tidligere sånn at frøplantene trenger vann hele tiden mens jeg er borte, ville de tørket opp uten vannehjelp. Det er derfor blitt tradisjon å så et par dager før avreise fordi det fungerer så greit. Dette har også passet så fint med utplanting på balkongen, for det har jeg gjort like før neste avreise til feriehagen - og når småplantene er nyplantet bruker de litt tid på å omstille seg før de setter i gang med å vokse - og når de ikke vokser trenger de mindre vann.

Men i år ble det ikke påske i feriehagen, og dermed måtte jeg snu på det og heller så da jeg omsier kom meg til feriehagen helt i slutten av april. Altså fire uker senere enn normalt, og dessuten ble jeg avhengig av transport for å få småttisene med meg over fjellet. Heldigvis begynte bussen å gå igjen like før jeg måtte returnere.

Nesten litt julaften å pakke opp planter på kjøkkenbenken - selv om jeg jo hadde pakket dem selv samme dag og ennå husket hva de inneholdt... Prikling og setting av stiklinger er alltid trivelig, selv når det gjøres altfor sent. Det betydde imidlertid at plantene ikke fikk vokse seg særlig store før de måtte ut på Skyggebalkongen. Fram med forstørrelsesglasset for inspeksjoner :)

Jeg har vel aldri plantet ut så små frøplanter, men balkongen er rimelig skjermet så det går vel greit. Den største ulempen er at fuglene tiltrekkes av plantekar med mye åpen jord, så noen (skjæra?) har kost seg med å kaste jord rundt omkring på min nyvaskede balkong. Siden jeg verken har ugress eller snegler, skal jeg vel ikke beklage meg over litt fugleliv - og det er allerede et tilbakelagt stadium.

Det er et par uker siden utplantingen, og jeg er nok ikke like tålmodig som småplantene. Jeg fleiper med at årets blomstring nok blir overveldende sånn omtrent medio oktober. Imens kan jeg kose meg med mye åpen jord og grønne spirer som langsomt strekker seg mot balkongen i etasjen over.

Fin helg!

Kveldsøkt i feriehagen

Hver kveld er jeg overrasket over hvor lenge det er lyst! Nå vet jeg jo at dagslyset varer lenger i feriehagen enn i hovedstaden på grunn av både lengdegrader og åpent landskap, og dessuten går det jo også kjapt mot juni. Lyse kvelder blir topp!

Så, her kommer noen bilder fra en sen kveldsøkt i hagen, selv om bilder nok blir adskillig bedre i dagslys.

Jeg har nemlig lempet ut krukkene som har overvintret i kjelleren. De inneholder stort sett Dahlia, som lagres perfekt i jorden de stod i i fjor. Har vel aldri hatt noe svinn på knoller i krukkene, i motsetning til de som graves opp fra bed.

Jorden var ekstremt tørr i hovedbedet hvor det Dahlia og Narcisser bytter om å regjere. Vanligvis kan løkene nappes forsiktig opp uten noe særlig graving, men i år var jorden så hard at det var risikosport. Jeg vet at det ville vært enklere å plante Påskeliljene et sted hvor de ikke trenger å tas opp, men da blir jo bedet veldig kjedelig halve året... ;)

Når alt byttes ut blir jorden spavendt og det er veldig lett å holde rotugress unna. I år dukket det opp en uventet staude midt i påskeliljebladene, en som mot alle odds har overlevd. Skal fortelle om den i et senere innlegg.

Klosterklokkene mot nordveggen blomstrer flott nå. Hvis dette er marsklosterklokker er de litt sent ute, men jeg tror det en kultivert sort. Kanskje den har sin egen rytme.

Spaniablåstjernene blir beitet ned av rådyr, men har tydeligvis alltid noen ekstra blomsteremner på lur. Nå pynter de opp overalt. Sprer seg lett og er vanskelig å bli kvitt, men pen nok til at det er helt greit ;)

Til slutt et stemningsbilde med engkarse som jeg ikke hadde hjerte til å klippe ned - før i kveld etter at bildet ble tatt. Jeg er her vanligvis ikke på denne tiden, så det har vært litt som å vandre rundt i et maleri. Nå er de borte, bortsett fra en stor bukett som står på kjøkkenbenken - takk for gleden!

Nyt Himmelspretten i morgen!