Ekstremt dårlig sesongstart

I fjor ble det mange innlegg her på bloggen om ting som ikke gikk så bra. Jeg tenkte seriøst at i 2023 må det gå an å fokusere på alt som er positivt. Men - foreløpig er det ikke noe å glede seg over, tvert i mot!

Da jeg returnerte fra feriehagen var jeg ganske spent på hordan frøplantene i byen hadde greid seg i nesten 3 uker uten tilsyn. Jeg vet at det er lenge, men jeg hadde for første gang rigget til et ekstra vanndepot, så for å være på den optimistiske siden, eller i det minste være optimist helt til det siste - håpet jeg faktisk på at ihvertfall noen frøplanter kunne ha greid seg nok til at det var mulig med livreddende tiltak. Men, nei... 

Undervanningsbrettet er ikke så dypt, men  det pleier å holde i et par uker. Pottene trekker lite vann før frøene har spirt, og frøplanter som har en viss størrelse har stort sett tålt et par dagers tørke på tampen. I tillegg legger jeg noe over vanningsmatten der det ikke står såpotter, for å begrense fordamping - iskrembokslokk funker utmerket til dette.

I år visste jeg at jeg kom til å bvære bortreist noe lenger enn vanlig, så jeg fylte en gammel kjele med vann og arrangerte et par tøyremser opp til undervanningsbrettet.

Resultatet taler for seg selv... Jeg ser i ettertid at jeg burde tredd stoffremsene gjennom plastslanger for å holde dem fuktige, pluss at hvis jeg hadde bygget opp kjelen på høyde med brettet så kunne stoffremsene vært myyye kortere. Nå mistenker jeg at vanntransporten kan ha gått i feil retning...?

Uansett - hva annet kan en balkongianer gjøre enn å drysse ut noen nye frø? Årets planter kommer til å være 3 uker forsinket, og sannsynligvis knøttsmå ved utplanting, men så mange andre alternativer finnes faktisk ikke.

På den positive siden varer den spennende spiringssesongen dobbelt så lenge i år :)

Ut av dvalen - tid for å så!

I år må jeg gjøre et tappert forsøk på å gjenvinne hageinteressen. Både Skyggebalkongen og bloggen fikk altfor lite oppmerksomhet i fjor, i år kan det bare bli bedre! En gjengrodd feriehage kan fortsatt være triveligere enn ingen feriehage, men Skyggebalkongen er jo ikke like heldig. Her blir det ikke blomstrende ugress selv om jeg har snudd ryggen til og trappet ned på både innsats og empati. Planterestene fra fjorårets ettårige vekster er definitivt ikke noe å satse på for kommende sesong.

Så - da er det ett av to: Spandere et stramt budsjett på kjøp av ferdige planter, eller å så etter beste evne.

Valget er som vanlig ganske enkelt. Jeg synes j det å dyrke fram plantene ofte er vel så spennende som resultatet. Man tenger heller ingen indre planteglød for å fylle noen små potter med jord, så noen frø, og deretter følge opp med å spandere litt omsorg i form av vann og lys. Den største utfordringen er at jeg sådde i byen før min årlige påsketur til feriehagen. Det betyr at en timer sørger for lys, men det er vanskeligere å kontrollere vanningen. Tidligere år har det gått greit å overlate dette til skjebnen og undervanningsbrettet, men i år ble det i overkant spennende fordi jeg er bortreist en ekstra uke og har derfor rigget til et ekstradepot med vann - som jeg ikke vet om vil virke.

Frøene er en blanding a nyinnkjøpte enkle sommerblomster og litt fra frølageret. Altså ingen sjeldne dronninger. Målet er egentlig heller ikke så mange planter, men gjerne et lite overskudd som kan bli krukkebeplantning i feriehagen. For der har jeg ikke sådd noenting i år.

Akkurat nå er jeg spent på returen til Skyggebalkongen. Jeg aner ikke hvordan petunia, solsikker og ringblomster og mye mer har greid seg...