torsdag 30. juni 2022

Tidlige gjester på Skyggebalkongen

Kan ikke huske at lusa har ankommet balkongen så tidlig som i år! Bildene er fra ca 15. juni, og jeg som pleier å si at  hvis jeg bare får juni og juli for meg selv, så kan jeg dele plantene med lusa resten av sesongen.


Petunia er og blir en lusemagnet, så det er vel ikke lov å være overrasket heller. Men litt kjedelig er det jo å se at den første blomsten skal åpne seg, men så å oppdage at den er invadert av snyltere. Ikke så mye hyggeligere er det å klippe av hele sngelen heller, men jeg tror det var lurt... Grønnsåpeblandinger med en melkeskvett eller to får andre holde på med :)

Så forresten at noen av  bladene virket litt snåle også, kanskje er det mer i vente... 


Var så heldig å få en  flott blodbegerfrøplante, og den blir nok flott etter hvert, men i år vokser selv blodbeger tregere enn vanlig. Mulig jeg har gitt røttene for tøff konkurranse med å plante flere sorter i samme krukke. Kjenner jeg den rett så skyter den vel plutselig fart - og ennå er det tross alt bare juni.


Ikke tidenes mest spennende sesong her på balkongen, men det er fremdeles håp og vel så det :).

God juli!

torsdag 16. juni 2022

Stakkars georginer!

Jeg skal ikke påstå at georginene mine har følelser, men du har sikkert heller ikke belegg for å påstå at de ikke har det. Det måtte bli juni før de ble plantet ut, og jeg er nesten litt flau over at jeg så treg i år.


Samlingen er forresten blitt litt mindre, år for år. Jeg sår ikke lenger georginer selv om jeg hver høst tar frø - nettopp fordi jeg jo godt kan tenke meg å så noen nye sorter. I en feriehage nytter det ikke å deadhunte, det blir alltid mange blomster som går i frø, og de frøene spirer vanligvis superlett. Det morsomme er å vente på dden første blomsten fra en ny frøsådd plante, for det kan bli nesten hva soom helst i både farge og form.

Når knollene hentes ut fra råkjelleren rensker jeg dem for litt av den gamle jorden, på jakt etter nye skudd. Det dukker som oftest opp et drøss av skudd, og mens jeg resker så deles noen ganger knollen nærmest av seg selv. Nå som samlingen har krympet er det jo bare fint å lage noen flere planter. Jeg har noen favoritter hvor jeg gjør en ekstra innsats for å dele knollene, selv om de ikke er så store at de bør deles.


Også de gamle Sibirvalmuene er blitt færre. De vandrer sørover, og dessverre betyr det at gruppen forflytter seg inn mot en plen som klippes. Det er noen igjen, og akkurat i å har jeg gleden av å se dem i blomst. Blomstene er både voldsomme og grasiøse, men det altså knoppene jeg synes er tøffest. De tøffeste knoppene i hele feriehagen, faktisk :)


Apropos krympende volum, årets såpotter er et nokså beskjedent skue sammenlignet med de kassene som pleide å stå på trammen. Fire-fem potter + et par som ble med fra hovedstaden. Enkle greier som blomkarse, sommerazalea og petunia. I år droppet jeg å så inne i feriehuset, men siden det meste kunne sås på friland lot jeg dem bare stå ute. Enklere med vannehjelp fra naboen ble det også, men jeg tror nok at overgartneren fikset vanningen greit nok.

Nå skal det lukes, og om ikke lenge får jeg se hvordan småttisene har greid seg alene i et par uker på Skyggebalkongen.

(Og - JA, dette innlegget var noen uker gammelt, gitt. Jeg glemte visst bare å poste det, hehe)