Gledelig jul med Pelargonium

Jeg er tilbake i feriehagen for å feire jul! Det vil si, julen blir nok innendørs i år. Det regner og blåser, og nå er det visst også meldt torden. Jeg har ennå ikke inspisert hagen, men skal nok få til en runde en av dagene. Småkakene er bakt, stuen er pyntet så langt jeg tillater meg når jeg jo skal stoppe i bare en kort uke. Pynten skal tross alt ryddes vekk mens det ennå er romjul.

En Pelargonium-blomst i hver vase gir julestemning på kjøkkenbenken.

Ikke har jeg investert i så mange typiske juleplanter heller. Røde tulipaner må jeg ha til jul uansett hvor jeg feirer. I byen blir det gjerne også noen svibler, en julestjerne og kanskje en juleglede, men ikke i år. Her i feriehuset ventet nemlig en knallrød blomstrende Pelargonium. Da trenger jeg egentlig ikke så mange flere planter.

Har du tenkt å holde liv i juleplantene dine lenge? På plantesentralen,no finner du en samling artikler om stell av juleplantene (eller se nederst på hovedsiden), som jeg skrev for noen år siden. Men plantestell blir jo ikke utdatert med det første, så kansskje finner du fortsatt noen gode tips der...

Om det er juleplanter, forberedelser, stillhet, fest eller andre gode øyeblikk som gir deg den gode julefølelsen; jeg ønsker deg en gledelig jul!

Frøtanker

Nei da, men jo da... Jeg, som for flere år siden lovet meg selv at jeg aldri mer skulle røske med meg en eneste frøkapsel, har også i år greid å sikre meg noen kortreiste frø for neste sesong. I kjøkkenskapet dukket det opp et par eggeglass med et visst innhold. Som vanlig hadde jeg glemt å legge ved en liten lapp med navn, med i jord skal de uansett.

Ennå litt grønt i slutten av november.

Det ble også høstet noen frø i feriehagen (selvsagt glemte jeg å høste den viktigste, men tror det finnes noen restefrø i frøarkivet). Aller gjevest er det jo å høste frø her på Skyggebalkongen. Solsikkene fikk det dessverre ikke helt til, men blodbegeren hadde i alle fall én frøballong når jeg bare letet litt. Høstet fine blodbegerfrø i feriehagen også, men det er jo noe med å holde en plante igang på balkongen ved hjelp av frø fra balkongen. Det gjenstår å se om det faktisk finnes frø der inne...

Ellers har jeg som medlem i Blomstervenners klubb tilgang på en fantastisk frøliste. Jeg er litt i tenkeboksen, men noe må jeg nok prøve derfra.

Og i tilfelle du lurer på hvordan det gikk med rosestiklingene fra forrige innlegg - det ble litt varierende utfall. Skal sjekke tilstand og tømme noen av pottene etc i helgen, da finner jeg nok også ut om de mest lovende har greid å sette røtter.

Fin helg så lenge!

Nå har jeg gjort noe dumt igjen

Sesongen er på mange måter over og Kong Vinter regjerer her på Skyggebalkongen. Det er egentlig helt greit, for selv om sommerversjonen helt klart er favoritten, er det fint med en pause. Tid til å planlegge neste sesong, men også en anledning til å koble helt av fra det som spirer og gror. Trodde jeg.

For her om dagen skulle jeg rydde i en stor rosebukett. Tjue langstilkede roser hadde pyntet opp i en ukes tid, og det var på tide å luke bort de mest slitne. Og da oppdaget jeg til min overraskelse - og store glede, at det på bare en uke hadde vokst ut store skudd fra svært mange av stilkene! Det var faktisk full vårstemning og lettere kaos der nede i vasen!

Flotte røde roser med ubestemmelig farge. Noen dager er de dyprosa, andre dager nesten røde, og nå på tampen har de jammen slått over til en slags lilla. Det er vel en kombinasjon av blomstens alder og vekslende inne-og-ute-lys. Men disse kan jeg godt tenke meg å se igjen enten som potteroser her på Skyggebalkongen (dream on...) eller i feriehagen!

Så lange og mange nyskudd har jeg aldri sett på stilkroser før - de var der ikke for en uke siden!

Et nysgjerrig hagehjerte er jo bare nødt til å forbarme seg over en sånn vokseglede! Er det mulig å rote sånne skudd, tro? Jeg tror vel ikke at det er så lett å få til, i hvertfall ikke på en kjøkkenbenk, men det er her uforstanden slår inn - for jeg greier jo ikke å la være å prøve...

En fin samling håpefulle - nok til å gjøre Skyggebalkongen om til en hel rosehage! Dreier jeg i tillegg litt på bygården sånn at solen slipper til, kan det bli riktig vakkert!

Siden det må sees som et eksperiment, fant jeg ut at jeg like gjerne kan plante skuddene på litt ulike måter. Noen ble stukket vertikalt, noen på skrått, noen bare lagt horisontalt øverst i jorden, og noen ble plantet helt uten stengel, kun med skuddet. Greier så store og ivrige skudd å sette røtter helt på egenhånd? De må da være programmert til å overleve?

Så startet altså vinterpausen med en fin samling rosestiklinger, hvem skulle vel ha gjettet det for bare et par uker siden? De på bildet er ca halvparten, og alle er pakket inn i plast for å holde på luftfuktigheten. Aner ikke hva som skjer videre, kanskje ingenting. Men noen ganger er denne typen ingenting morsommere enn - ingenting.

Nyt helgen!

Hosta om høsten

Finnes det noen finere fargeklatter i høsthagen enn nettopp Bladlilje (Hosta)? Dette høstlige fyrverkeriet overrasker meg hvert år, eller i hvertfall de årene jeg er så heldig å få det med meg. De gyldne fargene varer nemlig ikke nødvendigvis så mange dager, avhengig av vær og temperatur. I år klaffet det bra med besøket mitt i feriehagen!

Et nærstudie gir de lekreste sjatteringer, med hele skalaen fra grønt til gult og videre til oransj, som snart skal bli brunt.

Ikke alle sortene pyntet like mye opp nå i oktober. Den på bildet over heter 'Big Daddy' og var blant de sprekeste.

Jeg har 3-4 sorter i feriehagen. Hver høst tenker jeg at nå må jeg skaffe meg flere. Flere av plantene er store nok til å deles, sånn sett kan jeg være selvforsynt med nye planter. Jeg tror nok dermed at ett av vårens prosjekter sier seg selv...

Bladliljen er jo flott om sommeren også, særlig etter en regnskur hvor vann har samlet seg på de store bladene. Det er nesten så jeg ser etter en frosk her og der. Jeg har hørt at mange forbinder denne planten med snegler, men hos meg har det aldri vært noe stort problem. At det blir litt smågnafsing kan jeg lett leve med når bare plantene har fått litt størrelse.

Nyt torsdagen!

Når enden er god...

Her i feriehagen går det mot slutten for både sesongen og for oppholdet mitt. Høstværet har vært helt perfekt, det er jo ganske hyggelig å grave opp knoller og redde inn planter når det er 10-12 grader, sol fra tilnærmet skyfri himmel og nesten vindstille i feriehagen. Jeg vet alt om hvordan det er å grave opp georginene i heftig regnskyll fordi jeg skal reise tilbake til byen neste dag og ikke har noe valg - men altså ikke i år. Årets høst er bare perfekt! Nå er jorden akkurat passe tørr, det er behagelig og hyggelig å tilbringe noen timer ute i hagen nesten hver dag.

Når den første høstbuketten ble plukket inn for en ukes tid siden, glemte jeg at sesongen har vært litt kjip fordi jeg jo ikke har sett noe særlig av årets blomstring før nå. Det er ennå litt restblomstring i hagen, så det blir litt mer å plukke inn en vanlig. Tror jeg - for selv hageeiere glemmer jo så fort.

Hvis jeg senker kameraet litt kan jeg til og med gi deg inntrykk av at hoved-georginebedet ennå er frodig som bare det. Og det er det jo også, med tanke på at det er sen oktober, men egentlig er det relativt flatt og særlig to sorter har lagt seg over alt annet. Jeg er faktisk ikke sikker på om de "overlagte" har blomstret i det hele tatt, men så snart jeg løfter opp knollene vil jeg vel vite litt mer om hvordan det står til. En plante som ikke får nok lys til å blomstre, blir kanskje litt svakere, men trenger jo ikke å dø helt. Og neste år blir det selvfølgelig helt andre boller her i feriehagen!

Det er de gamle, fylte røde som ruver mest. De er vakre og friske, men det er rett og slett for mange av dem. Neste år må de holdes litt adskilt fra resten. Det er mye som skal bli annerledes neste år. Er det ikke fint hvor raskt vi greier å forflytte fokuset, det er tross alt ikke så lenge til neste sesong!

Håper du har fine høstdager der du er, og at helgen uansett blir god!

Vinterstenging i feriehagen

Jeg er innom feriehagen for å ta et definitivt farvel med sesongen.

2016 ble ikke noe jubelår, men når jeg tenker meg om får jeg nesten tåle det. Det har jo vært mange gleder tidligere år, kanskje dette året rett og slett var en påminnelse om at en feriehage på selvstyr faktisk ikke kan tas for gitt? Plantene kan uansett ikke bebreides for at sommerferien ble en eneste lang regnbyge. De kan heller ikke klandres for at både snegler og rådyr har spist langt mer enn sin tilmålte del. Litt svinn regner jeg jo med hvert år, men ikke så mye som i år.

Ennå er det noe restblomstring i hagen. Selve bedene er overgrodd av gresstuer, brennesle og skvallerkål - 6 uker uten annen oppfølging en plenklipp takket være uunnværlig nabo var ingen vellykket oppskrift. Jeg skal nok luke litt mens jeg er her nå, men hittil har dessverre ikke hagen hatt prioritet - det er mye som skal ordnes også innendørs.

På bildet over ser du Geranium 'Crystal Lake', den har jeg hatt i noen år og den vokser på en sjarmerende måte ved å ikke lage en typisk tue, men heller breie seg generøst utover. De relativt store blomstene blir som små juveler tilsynelatende uten å vedkjenne seg at de alle har felles rot.
 

Jeg har skrevet en del om mitt forsøk på oppstammet Syrinhortensia. Som du ser av bildet over er ikke prosjektet særlig vellykket, nei. Sist vinter ringbarket rådyrene planten som da faktisk hadde opparbeidet seg en nokså stor krone. Ringbarking betyr jo den visse død, men nye skudd kom fra basis. Nå har rådyrene skrapt all barken av hovedskuddet igjen, og den på bildet er nå den friskeste med noen tufsete bladrester i toppen.

Jeg vet jo ikke at det er rådyrene, men tviler sterkt på at det er naboen...

Årets georgine-eventyr fallerte allerede i juli da sommerstormen la hovedbedet flatt før plantene kom i blomst. Andre steder i hagen står litt lavere sorter som har greid seg bedre, men heller ikke de rakk å blomstre nevneverdig da jeg var innom sist. Nå vaier høstbleke vidundere i den kjølige brisen. Det er godt å se at det er liv, men det blir ikke så mye å plukke inn når fargene allerede er nesten borte. Noen planter står faktisk fulle av knopper, men veldig mange sorter ser ut til å ikke ha blomstret i det hele tatt i år. Jeg har forlengst skrudd av fortvilelsesbryteren, og forstår at det beste jeg kan gjøre er å redde inn knollene og håpe på bedre vær til neste sommer. Bokstavelig talt.

Rosa Rugosa 'Hansa' har enkelt flotte blomster nå. Fargene er helt topp, blåstikket skyldes årstiden og at dagslyset er litt under pari. Det er ikke vanlig med så fin blomstring i oktober, så jeg fryder meg litt ekstra over det.

Også tuene med Gressløk blomstrer - jeg tror jammen at det er årets tredje blomstring. Selv om jeg så smått angrer på at jeg plantet Gressløk ut i flere av staudebedene, er det en sjarmerende plante. Hvorfor jeg angrer? Det får jeg komme tilbake til en annen gang.

Det er litt trist når hagesesongen skal avsluttes. Heldigvis er det tørre og relativt varme dager, så jeg kan kose meg med en kaffekopp i hagen, noe det jo ikke ble så mange muligheter til i sommer. Det gjelder å gripe og nyte de små øyeblikkene, de er der ennå, for snart stenges årets sommer for godt.

Fin sndagskveld!

Ingen ny generasjon Skyggesikker

Selv om Skyggesikkene blomstret fint i juni, gikk det nok ikke så greit med å sikre neste generasjon. De visne blomstene ble slett ingen flott skive dekket med frø.

Tanken var jo nettopp å høste frø, sånn at neste års Skyggesikker kunne være enda lykkeligere av å vokse her i skyggen. Skygge-kultiverte planter bør jo tilpasse seg en smule, ikke sant? Nå fikk de en litt uheldig sesong ettersom de måtte greie seg uten vann i omtrent fire uker. Jeg fikk ikke engang fulgt med på selve blomstringen, bortsett fra at den første blomsten åpnet seg dagen før jeg dro på ferie. Da jeg returnerte var det fortsatt litt futt i den siste blomsten. Men alt i mellom gikk jeg altså glipp av.

Nå er jo solsikker en nokså langsom plante med tanke på frøsetting, og det er mye som kan gå galt.

Men det er heller ingen stor krise, for jeg har spart på noen frø fra årets frøpose. Det blir et nytt forslk neste år, og da har jeg ikke tenkt å være like lenge borte fra balkongen.

Høst på Skyggebalkongen

Det ble stille her, faktisk ikke et eneste blogginnlegg i september. Jeg har vært opptatt andre steder enn på balkongen, sånn er det bare noen ganger. Men uansett, balkongåret 2016 har ikke akkurat utmerket seg på noen positiv måte. Alt av blomstrende prosjekter forsvant rett og slett i juli.

Men en slags statusoppdatering kan jo være grei uansett? Det finnes ennå noe grønt her ute, selv om det så vidt ikke er frost om nettene.

Pelargoniumene ble reddet inn for et par kvelder siden. Plutselig innså jeg at nettene var blitt rimelig kalde, og flyttet inn de tre krukkene som skulle reddes. Fort gjort, ferdig med det! I et normalår ville jeg først ha studert værmeldingene og drøyd det i det lengste, regnet med - og håpet på, at de kalde nettene skulle bli forbigående. Det er jo ennå bare tidlig oktober og nesten sommer.

Samme kan det være, Pelargoniumene blomstrer ikke uansett. De er stiklinger og blomstret litt i vår, mens de ennå stod inne i vinduskarmen. Kanskje jeg glemte å overøse dem med tro og håp etter at de flyttet ut. Eller ble det for skyggefullt? Temperaturene kan de i hvertfall ikke klage på.

Det er stort sett bare den gamle voksduken med røde og gule fargeklatter som blomstrer her nå. Dvergpoppelrosene (Lavatera trimestris 'Dwarf Pink Blush') har blomstret tidligere, og jeg fikk et lite håp om gjenblomstring da jeg oppdaget at det finnes en mengde sideskudd med knopper på en av plantene, den som har lagt seg litt ned. Men nei, det var nok altfor sent i sesongen.

Den eneste som fortsatt vokser og blomstrer er Blodbeger (Rhodochiton atrosanguineus). Denne årvisse gjesten her på Skyggebalkongen skuffer aldri! Den tåler en mørk krok, den tåler 3-4 midtsommeruker uten vanning. Og den blomstrer helt til den fryser bort. Tror faktisk ikke at første frostnatt er et problem heller. I feriehagen overvintret den til og med i et bed - riktignok var det et hyggelig unntak, men helt frostfri vinter var det ikke.

Den er litt redusert nå i oktober, men blomstrer ennå forsiktig, og er full av unge, ivrige skudd. Jeg har forsøkt å pollinere mtp neste års planteproduksjon, men har ikke sett noen frøballonger ennå, så det spørs vel.

Nå er det fredag igjen. Uken har bydd på fantastisk hagevær, men jeg har for det meste sittet inne på hjemmekontoret. Regner med at du har hatt fine dager i hagen. Kos deg med helg!

Pinglebær i staudebedet

I feriehagen vokser det solbær, mange solbær, ta et strå, og tre dem på...  Nei, det var vist ikke helt sånn den går, og ikke ble det stor nok avling til å bruse med strå eller fjær, heller.

Men i år ble det i alle fall noen få bær, nærmere bestemt én klase, og det er spennende nok!

Denne solbærbusken (Ribes nigrum) dukket nemlig opp i et staudebed for to-tre år siden. Sansynligvis sådd der av mine nebbete hagevenner. Jeg var litt overrasket over hvor fin og frodig frøplanten var, og reddet den over i en potte. Eller, reddet og reddet, fru blom. Der har den blitt stående siden, tror ikke engang den har blitt pottet om, så den kan ikke ha kjent seg spesielt reddet. Jeg har nemlig ikke peiling på hvor den eventuelt skal plantes.

Potten har stått i utkanten av et staudebed, og inntil i vår trodde jeg det var en blodripsstikling som bodde i denne potten. Jeg er nemlig ikke lenger så flink på dette med merking... Men blodrips gir jo ikke bær, så nå er misforståelsen oppklart.

Bærene ser kanskje ikke så fristende ut, men jeg måtte jo smake på ett likevel. Det smakte egentlig ikke så mye. Det er visst sånn at frøsådde solbær ikke gir samme smak som morplanten, det er litt på lykke og fromme. Og med så dårlig stell i flere år er det jo utrolig at planten i det hele tatt er såpass frodig. Hvis bærene hadde vært vonde ville jeg nok ha kastet busken, men jeg tenker den heller skal få seg litt næring og oppgradert pleie, og så kan jeg ta en ny smaksprøve til neste år :)

Undrenes tid er ikke forbi

Det er kanskje ikke et mirakel, men jeg undrer meg i alle fall litt over hvordan det er mulig. Da jeg nylig returnerte til byen var selvfølgelig det første jeg gjorde å løpe ut på Skyggebalkongen. Etter tre og en halv sommeruker uten vanning regnet jeg jo med at det bare var Blodbegeren som hadde greid seg.

Men jammen stod det ikke en Skyggesikke der og ønsket velkommen! Det ville vært en stor overdrivelse å påstå at den var i fin form, men selve blomsten var i hvertfall rimelig i slaget. Dette må ha vært den av de fem som kom sist i blomst. Flere av sikkene var bra visne, den nærmest rekkverket var faktisk tørrest.

En heller trist balkong rett etter hjemkomst, men så snart jeg får fjernet litt vissent og kankje sper på med noen kjøpeplanter, blir det vel ennå mulig å nyte noen varme kvelder her ute.

Nå har jeg et merkelig dilemma - målet var jo å få frø sånn at jeg kan så nye Skyggesikker til neste år. Jeg er klar over at det kan bli dårlig spireevne på det som måtte finnes i toppen på den her, men altså, jeg må jo ta vare på visne planter for å gi tid til eventuelle frø... Hvor skal jeg sette disse ikke fullt så lekre sikkene, tro... Den på bildet over ser rimelig ferdig ut, men stengelen er helt grønn og fin, så jeg ser ikke bort fra at den kan holde ut litt til...

Verre gikk det med Blomkarsen på veggen, men det regnet jeg jo med. Planten var forøvrig angrepet av lus, og lus på selvstyr i nesten en måned kan bli vel mye å hanskes med. Forresten, det er vel bare på min blogg at det postes bilde av visne planter, hehe...

Men altså, flere innslag av gult her i skyggen, det er jo verdt en pluss i margen. Hvis jeg tar litt kortere ferie neste år, kan det nok bli solsikker på Skyggebalkongen igjen!

Ønsker deg en fin søndagskveld!

Innspurt i feriehagen

Jeg har såvidt kommet meg i sommermodus igjen. Til tross for at hageåret har budt på vind, regn og mange skuffelser, finnes det også noen hyggelige øyeblikk. Og nå i innspurten ble det jammen litt oppholdsvær også.

Det er mye her i feriehagen som ble forsinket i år, eller som hadde lovende knopper som stormen tok knekken på. Men ett sted bugner det i alle fall, og det er i den gamle plantekassen som henger på et rekkverk.

Det har aldri vært så fullt i denne kassen, jeg tror faktisk at de slåss litt om plassen oppi der, men det skal de få lov til. En skog av ivrige Sommerazalea titter opp, og dessverre får jeg ikke se alle i blomst, men forestillingen var i hvertfall godt i gang allerede for en uke siden, da bildet ble tatt. Det vokser også flere Blodbeger i kassen, og som om det ikke var nok, har jeg også plantet flere stiklinger av en storvokst type Pelargonium (ses ikke på bildet, men er i live).

Jeg noterer meg at det ikke er fullt før det renner over, og tar med meg denne lykkelige erfaringen til neste sesong.

Jeg har nevnt før at Dahliaene i hovedbedet ble slått flate av sommerstormen, men heldigvis vokser det georginer flere steder i hagen. Plantene som står i krukker er stort sett nye planter fra frø - det er like spennende hver gang en ny plante åpner sin første knopp. Jeg likte godt fargen på den over her!

I år er det mye ugress i bedene. Typisk nok har jeg luket mindre i år enn jeg pleier. Det må være rekordår når det gjelder vill Kvann, denne hadde sådd seg i bedet med Stjerneskjerm, og egentlig syntes jeg det var en grei kombinasjon. Jeg lar vanligvis Kvann få stå, men fjerner dem når det nærmer seg frøsetting. Noe sier meg at det vil bli mer enn nok av dem i bedene også til neste år.

I år har jeg nesten ikke studert insektene i hagen. Været får ta skylden for det også. Har registrert svært få humler i år, sammenlignet med tidligere år. Her er ihvertfall en flue på kosetur på en dahlia.

Det er ville tilstander flere steder på tomten. Akkurat dette stedet blir vanligvis klippet, men når disse gule kommer i blomst får gresset lov til å gro litt. De er så flotte når de er mange! Jeg har alltid kalt dem Sankthansblomst, men jeg er nokså sikker på at det er feil navn - ikke minst fordi de jo blomstrer i august...

Og helt til slutt...

... et overflødighetshorn av Blodbeger. Jeg pleier å sette tre bambuspinner med hyssing rundt sånn at rankene (med litt hjelp) kan klatre litt. Det var meningen i år også, men så ble jeg litt betatt av planten som flommer utover gressmatten. Ingen snegler bryr seg om å gnafse på Blodbeger, den største faren ser ut til å være hageeierens støvler. Det blir muligens dårligere med pollinering og frøsetting når blomstene får slenge seg så ubekymret i vått gress. I år har jeg Blodbeger på flere steder, så noen frø må det vel bli tilgang på uansett.

Hovedferien min går nå mot slutten. Foreløpig ingenting å skryte av, men når jeg rydder i fotofangsten dukker det sikker opp flere hageglimt som kan deles utover høsten.

God hageonsdag ønskes!

Utflukt til Visnes Kobbergruver

Sommerstormens herjinger er over for denne gang, regnet har også tatt en pause her i feriehagen. Jeg kunne ha vist deg hvordan et flatt og utslått georginebed ser ut, men jeg vil spare deg for det synet akkurat i dag. At nattetemperaturen er helt nede i 8 grader skal jeg heller ikke plage deg med.

Derimot deler jeg gjerne noen bilder fra gårsdagens utflukt til en litt glemt historisk bauta i nærområdet, nemlig Visnes Kobberverk på Karmøy. Selv om jeg er oppvokst i regionen, tror jeg faktisk at dette var mitt aller første besøk. Det var godt å glemme høsten i august, og heller leke turist for en dag!

Det lille stedet Visnes rommer nemlig historie for en hel by. I 1865 ble det oppdaget kobberforekomster i grunnen, og så fulgte et langt og betydelig industrieventyr, i første rekke fram til 1895, men med fortsettelse helt fram til 1972. På det meste omfattet gruvesamfunnet 3000 beboere, og i 1882 var dette landets største arbeidsplass med 1000 ansatte. Gruven hadde franske eiere og ble ledet av fransk-belgiske Charles Defrance.

Da Frankrike ga Frihetsgudinnen til det amerikanske folket, var den gigantiske skulpturen kledd med kobber nettopp fra Visnes Kobberverk. Visste du at det finnes mindre kopier av frihetsgudinnen både i Paris (Luxembourg-hagen) og på Visnes?

Gruvesamfunnet hadde eget sykehus, skole, meieri og butikker. Museet er ikke stort men rommer en mengde gjenstander og historie, samt store installasjoner og maskiner - og ikke minst kunnskapsrike frivillige som mer enn gjerne forteller og demonstrerer. Hvis du stikker innom må du sørge for å slå av en prat så får du dobbelt så mye ut av besøket!

Anlegget omfatter også et stort uteområde, med Fransehagen og turstier og rideveier til bl.a. rester av den gamle smeltehytten. Noen få autentiske bygninger finnes også, men kan bare ses utvendig.

Og jeg måtte selvsagt knipse noen blomster...

...og en morsom sykkel med blomster i kurven hang på en privat garasjevegg - jeg tror den inngår i et kunstprosjekt.

Det kom en skur og vi måtte søke ly under et tre. Der var det jammen hel greit å studere det vakre taket.

I Fransehagen finnes et flott og spennende lekeanlegg for barn. Det er nesten som en miniatyrgruve, med klatring og rutsjebaner med mer. Jeg falt imidlertid for de flotte bregnene som vokser i muren ved en av inngangene.

Og her er gruveinngangen for oss voksne, dvs inngangen til den gruven som var i drift for 150 år siden. De dypeste gruvegangene gikk hele 730 meter ned i grunnen, og strakte også under sjøen like ved. En stor heis fraktet arbeidere ned i dypet, og malm opp i dagen. Her var det utvinning av kobber fra to ulike gruver, den siste ble ikke stengt før i 1972. Selve gruven er nå fylt med vann, men det er mulig å titte innenfor porten.

Ved gruven finnes en stein til minne om de 100 personene som omkom i gruven i tiden 1865-1972. Det representerer 1 dødsulykke per år, og jeg hadde vel egentlig regnet med at tallet skulle være mye høyere. Kanskje det var et tryggere arbeidssted enn man skulle tro, Vigsnes Grube var nemlig svært tidlig ute med ny og moderne teknologi og tok tidlig i bruk mange nye oppfinnelser - her fikk de elektrisk strøm sju år før Kristiania, de tok telefonen i bruk bare fire år etter at den ble oppfunnet, og ikke minst var de tidlig ute med moderne maskiner og pumper etc.

Altså - verken balkong eller feriehage i dag, men litt historie skader vel ikke innimellom alle lukeøktene? ;)

Et kjedelig georgineår

Jeg nevnte i forrige innlegg at georginebedet ennå ikke er kommet i blomst. I år rommer bedet 36 planter fordelt på 16 ulike sorter. Et par av plantene kom aldri opp i lyset, men det er mer enn fullt nok. Ja, det er flere rødmende knopper, men i år blir det neimen ikke mye glede av all den jobben som er lagt ned. Det hører liksom med til sommerferien å kunne beundre georgineblomstene, til og med det å deadheade georginene hver morgen er en typisk sommergreie, men i år må jeg visst nøye meg med et par eksemplarer som såvidt har startet blomstringen i krukkene.

I tillegg har alt regnet lokket sneglene inn på nye jaktmarker. Aldri har georginebedet vært mer bespist enn i år. Kanskje jeg ikke lenger kan skryte av at georginene mine får stå i fred for sneglene...

Denne skjønnheten er ekstra vakker fordi det faktisk er en av svært få som er kommet i blomst. Den ble sådd i fjor og jeg hadde ikke sett blomsterfargen før. Jeg har flere eksemplarer i krukker som ble sådd for sent i fjor til at de rakk å blomstre, og som derfor fortsatt er ukjente skjønnheter. Nå blir det spennende om jeg får se flere blomster i år, for jeg skal ikke stoppe her i hagen så lenge. Raska på!

Georginebedet ser i alle fall frodig og grønt ut så langt, til tross for manglende blomstring og mer sneglebesøk enn normalt. Det er først og fremst de lavere sortene i utkanten av bedet som er bespist, men jeg har også plukket vekk noen snegler høyt oppe i de største plantene. Litt gnafs synes imidlertid ikke så godt når plantene har rukket å bli store busker.

Jeg vil gjerne være optimist, et par varme dager er kanskje alt som skal til for at bedet eksploderer i farger. Men akk, det er meldt 13-15 grader og mere regn den neste uken, og i dag blåser det i tillegg kuling. Det første jeg så i morges var at en del av hovedbedet var slått flatt av vinden. Hvis regnet gir seg kan jeg plukke inn noen knekte georgineknopper, det hender de åpner seg etter at de er plukket inn.

Er det høsten som allerede er kommet? Det kjennes ihvertfall litt sånn. Deadheading av rotugress gir ikke den samme gode sommerfølelsen.

Tilbake i feriehagen

Årets sommer ser ut til å bli litt spesiell her i feriehagen. Vestlandet har hatt en uvanlig våt sommer, og den må i tillegg ha vært av det kjølige slaget, for her er det ennå mye som ikke har kommet i blomst. Er ikke dette litt sent, da? Det våte været har dessuten gitt en drømmesommer for sneglene, og ja - i år har de små vaktmesterne funnet veien til georginebedet mitt. Mer om det en helt annen dag.

Klematisen er kanskje hagens vakreste akkurat nå. Den blomstrer flittig, selv om den må ta til takke med lys fra nord. Det er en 'Piilu'. Det skal vokse en annen sort her også, men den er enten gått ut eller så er den allerede avblomstret. Eller kanskje den har tenkt å vente til september.

Du luer kanskje på hvordan det går med solsikkene her i feriehagen sammenlignet med de som kom i blomst på Skyggebalkongen i juli? Vel, som du ser på bildet står det ikke like bra til her i hagen. Knoppene har guts nok til å blomstre, men det skjer nok ikke første uken. Noen har gnafset på bladene, men ikke verre enn at plantene greier seg. De er bare litt mindre lubne enn de på bybalkongen. Så skyggesikker var slett ingen dum idé...

En plante som aldri skuffer her i feriehagen er Geranium. Jeg har mange sorter, men ingen blomstrer så rikt og lenge som den på bildet over. Det er en vanlig sort som danner digre tuer, og den sprer seg også lett til andre steder i hagen, men jeg ser at avkommet ikke alltid får like fine tegninger. Her må nok hageeieren inn og overstyre litt, den opprinnelige er forlengst klar for deling.

Jeg har forresten i flere år tenkt å lage et eget innlegg og geraniumene  mine her på bloggen, for å samle bilder av de sortene jeg har. Det kan jo være en grei oppgave til høsten, hvis jeg bare finner fram i den usorterte fotosamlingen.

Det vokser en del liljer her i feriehagen, og selv om jeg har gått glipp av hovedblomstringen, er det jo kjekt at den siste blomsten ventet på meg. Så snart siste kronblad har falt skjærer jeg ned halve stengelen. Egentlig er jeg overrasket over at denne har holdt stand så lenge når det jo har regnet så mye.

Jeg skal ikke stoppe så lenge i hagen, men noen flere innlegg de neste dagene blir det i alle fall. Det er jo mye som skal fortelles, selv om de fleste prosjektene har gått dårlig, bedene er gjengrodde med høyt blomstrende gress og diverse rotugress, og georginebedet ennå ikke blomstrer. Det er ikke like kjekt å luke når alt er kliss-klass og det noen steder ser mer ut som høst enn sommer. Men det er rart med det, en hageeier greier jo uansett å finne gull på sine rundturer med kamera og kaffekrus. Og paraply.

Nyt helgen!