søndag 28. august 2016

Pinglebær i staudebedet

I feriehagen vokser det solbær, mange solbær, ta et strå, og tre dem på...  Nei, det var vist ikke helt sånn den går, og ikke ble det stor nok avling til å bruse med strå eller fjær, heller.

Men i år ble det i alle fall noen få bær, nærmere bestemt én klase, og det er spennende nok!


Denne solbærbusken (Ribes nigrum) dukket nemlig opp i et staudebed for to-tre år siden. Sansynligvis sådd der av mine nebbete hagevenner. Jeg var litt overrasket over hvor fin og frodig frøplanten var, og reddet den over i en potte. Eller, reddet og reddet, fru blom. Der har den blitt stående siden, tror ikke engang den har blitt pottet om, så den kan ikke ha kjent seg spesielt reddet. Jeg har nemlig ikke peiling på hvor den eventuelt skal plantes.

Potten har stått i utkanten av et staudebed, og inntil i vår trodde jeg det var en blodripsstikling som bodde i denne potten. Jeg er nemlig ikke lenger så flink på dette med merking... Men blodrips gir jo ikke bær, så nå er misforståelsen oppklart.

Bærene ser kanskje ikke så fristende ut, men jeg måtte jo smake på ett likevel. Det smakte egentlig ikke så mye. Det er visst sånn at frøsådde solbær ikke gir samme smak som morplanten, det er litt på lykke og fromme. Og med så dårlig stell i flere år er det jo utrolig at planten i det hele tatt er såpass frodig. Hvis bærene hadde vært vonde ville jeg nok ha kastet busken, men jeg tenker den heller skal få seg litt næring og oppgradert pleie, og så kan jeg ta en ny smaksprøve til neste år :)

søndag 21. august 2016

Undrenes tid er ikke forbi

Det er kanskje ikke et mirakel, men jeg undrer meg i alle fall litt over hvordan det er mulig. Da jeg nylig returnerte til byen var selvfølgelig det første jeg gjorde å løpe ut på Skyggebalkongen. Etter tre og en halv sommeruker uten vanning regnet jeg jo med at det bare var Blodbegeren som hadde greid seg.


Men jammen stod det ikke en Skyggesikke der og ønsket velkommen! Det ville vært en stor overdrivelse å påstå at den var i fin form, men selve blomsten var i hvertfall rimelig i slaget. Dette må ha vært den av de fem som kom sist i blomst. Flere av sikkene var bra visne, den nærmest rekkverket var faktisk tørrest.


En heller trist balkong rett etter hjemkomst, men så snart jeg får fjernet litt vissent og kankje sper på med noen kjøpeplanter, blir det vel ennå mulig å nyte noen varme kvelder her ute.


Nå har jeg et merkelig dilemma - målet var jo å få frø sånn at jeg kan så nye Skyggesikker til neste år. Jeg er klar over at det kan bli dårlig spireevne på det som måtte finnes i toppen på den her, men altså, jeg må jo ta vare på visne planter for å gi tid til eventuelle frø... Hvor skal jeg sette disse ikke fullt så lekre sikkene, tro... Den på bildet over ser rimelig ferdig ut, men stengelen er helt grønn og fin, så jeg ser ikke bort fra at den kan holde ut litt til...


Verre gikk det med Blomkarsen på veggen, men det regnet jeg jo med. Planten var forøvrig angrepet av lus, og lus på selvstyr i nesten en måned kan bli vel mye å hanskes med. Forresten, det er vel bare på min blogg at det postes bilde av visne planter, hehe...


Men altså, flere innslag av gult her i skyggen, det er jo verdt en pluss i margen. Hvis jeg tar litt kortere ferie neste år, kan det nok bli solsikker på Skyggebalkongen igjen!

Ønsker deg en fin søndagskveld!

onsdag 17. august 2016

Innspurt i feriehagen

Jeg har såvidt kommet meg i sommermodus igjen. Til tross for at hageåret har budt på vind, regn og mange skuffelser, finnes det også noen hyggelige øyeblikk. Og nå i innspurten ble det jammen litt oppholdsvær også.

Det er mye her i feriehagen som ble forsinket i år, eller som hadde lovende knopper som stormen tok knekken på. Men ett sted bugner det i alle fall, og det er i den gamle plantekassen som henger på et rekkverk.


Det har aldri vært så fullt i denne kassen, jeg tror faktisk at de slåss litt om plassen oppi der, men det skal de få lov til. En skog av ivrige Sommerazalea titter opp, og dessverre får jeg ikke se alle i blomst, men forestillingen var i hvertfall godt i gang allerede for en uke siden, da bildet ble tatt. Det vokser også flere Blodbeger i kassen, og som om det ikke var nok, har jeg også plantet flere stiklinger av en storvokst type Pelargonium (ses ikke på bildet, men er i live).

Jeg noterer meg at det ikke er fullt før det renner over, og tar med meg denne lykkelige erfaringen til neste sesong.


Jeg har nevnt før at Dahliaene i hovedbedet ble slått flate av sommerstormen, men heldigvis vokser det georginer flere steder i hagen. Plantene som står i krukker er stort sett nye planter fra frø - det er like spennende hver gang en ny plante åpner sin første knopp. Jeg likte godt fargen på den over her!


I år er det mye ugress i bedene. Typisk nok har jeg luket mindre i år enn jeg pleier. Det må være rekordår når det gjelder vill Kvann, denne hadde sådd seg i bedet med Stjerneskjerm, og egentlig syntes jeg det var en grei kombinasjon. Jeg lar vanligvis Kvann få stå, men fjerner dem når det nærmer seg frøsetting. Noe sier meg at det vil bli mer enn nok av dem i bedene også til neste år.


I år har jeg nesten ikke studert insektene i hagen. Været får ta skylden for det også. Har registrert svært få humler i år, sammenlignet med tidligere år. Her er ihvertfall en flue på kosetur på en dahlia.


Det er ville tilstander flere steder på tomten. Akkurat dette stedet blir vanligvis klippet, men når disse gule kommer i blomst får gresset lov til å gro litt. De er så flotte når de er mange! Jeg har alltid kalt dem Sankthansblomst, men jeg er nokså sikker på at det er feil navn - ikke minst fordi de jo blomstrer i august...

Og helt til slutt...


... et overflødighetshorn av Blodbeger. Jeg pleier å sette tre bambuspinner med hyssing rundt sånn at rankene (med litt hjelp) kan klatre litt. Det var meningen i år også, men så ble jeg litt betatt av planten som flommer utover gressmatten. Ingen snegler bryr seg om å gnafse på Blodbeger, den største faren ser ut til å være hageeierens støvler. Det blir muligens dårligere med pollinering og frøsetting når blomstene får slenge seg så ubekymret i vått gress. I år har jeg Blodbeger på flere steder, så noen frø må det vel bli tilgang på uansett.

Hovedferien min går nå mot slutten. Foreløpig ingenting å skryte av, men når jeg rydder i fotofangsten dukker det sikker opp flere hageglimt som kan deles utover høsten.

God hageonsdag ønskes!

torsdag 11. august 2016

Utflukt til Visnes Kobbergruver

Sommerstormens herjinger er over for denne gang, regnet har også tatt en pause her i feriehagen. Jeg kunne ha vist deg hvordan et flatt og utslått georginebed ser ut, men jeg vil spare deg for det synet akkurat i dag. At nattetemperaturen er helt nede i 8 grader skal jeg heller ikke plage deg med.

Derimot deler jeg gjerne noen bilder fra gårsdagens utflukt til en litt glemt historisk bauta i nærområdet, nemlig Visnes Kobberverk på Karmøy. Selv om jeg er oppvokst i regionen, tror jeg faktisk at dette var mitt aller første besøk. Det var godt å glemme høsten i august, og heller leke turist for en dag!

Det lille stedet Visnes rommer nemlig historie for en hel by. I 1865 ble det oppdaget kobberforekomster i grunnen, og så fulgte et langt og betydelig industrieventyr, i første rekke fram til 1895, men med fortsettelse helt fram til 1972. På det meste omfattet gruvesamfunnet 3000 beboere, og i 1882 var dette landets største arbeidsplass med 1000 ansatte. Gruven hadde franske eiere og ble ledet av fransk-belgiske Charles Defrance.


Da Frankrike ga Frihetsgudinnen til det amerikanske folket, var den gigantiske skulpturen kledd med kobber nettopp fra Visnes Kobberverk. Visste du at det finnes mindre kopier av frihetsgudinnen både i Paris (Luxembourg-hagen) og på Visnes?


Gruvesamfunnet hadde eget sykehus, skole, meieri og butikker. Museet er ikke stort men rommer en mengde gjenstander og historie, samt store installasjoner og maskiner - og ikke minst kunnskapsrike frivillige som mer enn gjerne forteller og demonstrerer. Hvis du stikker innom må du sørge for å slå av en prat så får du dobbelt så mye ut av besøket!


Anlegget omfatter også et stort uteområde, med Fransehagen og turstier og rideveier til bl.a. rester av den gamle smeltehytten. Noen få autentiske bygninger finnes også, men kan bare ses utvendig.


Og jeg måtte selvsagt knipse noen blomster...


...og en morsom sykkel med blomster i kurven hang på en privat garasjevegg - jeg tror den inngår i et kunstprosjekt.


Det kom en skur og vi måtte søke ly under et tre. Der var det jammen hel greit å studere det vakre taket.


I Fransehagen finnes et flott og spennende lekeanlegg for barn. Det er nesten som en miniatyrgruve, med klatring og rutsjebaner med mer. Jeg falt imidlertid for de flotte bregnene som vokser i muren ved en av inngangene.


Og her er gruveinngangen for oss voksne, dvs inngangen til den gruven som var i drift for 150 år siden. De dypeste gruvegangene gikk hele 730 meter ned i grunnen, og strakte også under sjøen like ved. En stor heis fraktet arbeidere ned i dypet, og malm opp i dagen. Her var det utvinning av kobber fra to ulike gruver, den siste ble ikke stengt før i 1972. Selve gruven er nå fylt med vann, men det er mulig å titte innenfor porten.


Ved gruven finnes en stein til minne om de 100 personene som omkom i gruven i tiden 1865-1972. Det representerer 1 dødsulykke per år, og jeg hadde vel egentlig regnet med at tallet skulle være mye høyere. Kanskje det var et tryggere arbeidssted enn man skulle tro, Vigsnes Grube var nemlig svært tidlig ute med ny og moderne teknologi og tok tidlig i bruk mange nye oppfinnelser - her fikk de elektrisk strøm sju år før Kristiania, de tok telefonen i bruk bare fire år etter at den ble oppfunnet, og ikke minst var de tidlig ute med moderne maskiner og pumper etc.

Altså - verken balkong eller feriehage i dag, men litt historie skader vel ikke innimellom alle lukeøktene? ;)

mandag 8. august 2016

Et kjedelig georgineår

Jeg nevnte i forrige innlegg at georginebedet ennå ikke er kommet i blomst. I år rommer bedet 36 planter fordelt på 16 ulike sorter. Et par av plantene kom aldri opp i lyset, men det er mer enn fullt nok. Ja, det er flere rødmende knopper, men i år blir det neimen ikke mye glede av all den jobben som er lagt ned. Det hører liksom med til sommerferien å kunne beundre georgineblomstene, til og med det å deadheade georginene hver morgen er en typisk sommergreie, men i år må jeg visst nøye meg med et par eksemplarer som såvidt har startet blomstringen i krukkene.

I tillegg har alt regnet lokket sneglene inn på nye jaktmarker. Aldri har georginebedet vært mer bespist enn i år. Kanskje jeg ikke lenger kan skryte av at georginene mine får stå i fred for sneglene...


Denne skjønnheten er ekstra vakker fordi det faktisk er en av svært få som er kommet i blomst. Den ble sådd i fjor og jeg hadde ikke sett blomsterfargen før. Jeg har flere eksemplarer i krukker som ble sådd for sent i fjor til at de rakk å blomstre, og som derfor fortsatt er ukjente skjønnheter. Nå blir det spennende om jeg får se flere blomster i år, for jeg skal ikke stoppe her i hagen så lenge. Raska på!


Georginebedet ser i alle fall frodig og grønt ut så langt, til tross for manglende blomstring og mer sneglebesøk enn normalt. Det er først og fremst de lavere sortene i utkanten av bedet som er bespist, men jeg har også plukket vekk noen snegler høyt oppe i de største plantene. Litt gnafs synes imidlertid ikke så godt når plantene har rukket å bli store busker.

Jeg vil gjerne være optimist, et par varme dager er kanskje alt som skal til for at bedet eksploderer i farger. Men akk, det er meldt 13-15 grader og mere regn den neste uken, og i dag blåser det i tillegg kuling. Det første jeg så i morges var at en del av hovedbedet var slått flatt av vinden. Hvis regnet gir seg kan jeg plukke inn noen knekte georgineknopper, det hender de åpner seg etter at de er plukket inn.

Er det høsten som allerede er kommet? Det kjennes ihvertfall litt sånn. Deadheading av rotugress gir ikke den samme gode sommerfølelsen.

fredag 5. august 2016

Tilbake i feriehagen

Årets sommer ser ut til å bli litt spesiell her i feriehagen. Vestlandet har hatt en uvanlig våt sommer, og den må i tillegg ha vært av det kjølige slaget, for her er det ennå mye som ikke har kommet i blomst. Er ikke dette litt sent, da? Det våte været har dessuten gitt en drømmesommer for sneglene, og ja - i år har de små vaktmesterne funnet veien til georginebedet mitt. Mer om det en helt annen dag.


Klematisen er kanskje hagens vakreste akkurat nå. Den blomstrer flittig, selv om den må ta til takke med lys fra nord. Det er en 'Piilu'. Det skal vokse en annen sort her også, men den er enten gått ut eller så er den allerede avblomstret. Eller kanskje den har tenkt å vente til september.


Du luer kanskje på hvordan det går med solsikkene her i feriehagen sammenlignet med de som kom i blomst på Skyggebalkongen i juli? Vel, som du ser på bildet står det ikke like bra til her i hagen. Knoppene har guts nok til å blomstre, men det skjer nok ikke første uken. Noen har gnafset på bladene, men ikke verre enn at plantene greier seg. De er bare litt mindre lubne enn de på bybalkongen. Så skyggesikker var slett ingen dum idé...


En plante som aldri skuffer her i feriehagen er Geranium. Jeg har mange sorter, men ingen blomstrer så rikt og lenge som den på bildet over. Det er en vanlig sort som danner digre tuer, og den sprer seg også lett til andre steder i hagen, men jeg ser at avkommet ikke alltid får like fine tegninger. Her må nok hageeieren inn og overstyre litt, den opprinnelige er forlengst klar for deling.

Jeg har forresten i flere år tenkt å lage et eget innlegg og geraniumene  mine her på bloggen, for å samle bilder av de sortene jeg har. Det kan jo være en grei oppgave til høsten, hvis jeg bare finner fram i den usorterte fotosamlingen.



Det vokser en del liljer her i feriehagen, og selv om jeg har gått glipp av hovedblomstringen, er det jo kjekt at den siste blomsten ventet på meg. Så snart siste kronblad har falt skjærer jeg ned halve stengelen. Egentlig er jeg overrasket over at denne har holdt stand så lenge når det jo har regnet så mye.

Jeg skal ikke stoppe så lenge i hagen, men noen flere innlegg de neste dagene blir det i alle fall. Det er jo mye som skal fortelles, selv om de fleste prosjektene har gått dårlig, bedene er gjengrodde med høyt blomstrende gress og diverse rotugress, og georginebedet ennå ikke blomstrer. Det er ikke like kjekt å luke når alt er kliss-klass og det noen steder ser mer ut som høst enn sommer. Men det er rart med det, en hageeier greier jo uansett å finne gull på sine rundturer med kamera og kaffekrus. Og paraply.

Nyt helgen!