Jeg skal ikke påstå at georginene mine har følelser, men du har sikkert heller ikke belegg for å påstå at de ikke har det. Det måtte bli juni før de ble plantet ut, og jeg er nesten litt flau over at jeg så treg i år.
Samlingen er forresten blitt litt mindre, år for år. Jeg sår ikke lenger georginer selv om jeg hver høst tar frø - nettopp fordi jeg jo godt kan tenke meg å så noen nye sorter. I en feriehage nytter det ikke å deadhunte, det blir alltid mange blomster som går i frø, og de frøene spirer vanligvis superlett. Det morsomme er å vente på dden første blomsten fra en ny frøsådd plante, for det kan bli nesten hva soom helst i både farge og form.
Når knollene hentes ut fra råkjelleren rensker jeg dem for litt av den gamle jorden, på jakt etter nye skudd. Det dukker som oftest opp et drøss av skudd, og mens jeg resker så deles noen ganger knollen nærmest av seg selv. Nå som samlingen har krympet er det jo bare fint å lage noen flere planter. Jeg har noen favoritter hvor jeg gjør en ekstra innsats for å dele knollene, selv om de ikke er så store at de bør deles.
Også de gamle Sibirvalmuene er blitt færre. De vandrer sørover, og dessverre betyr det at gruppen forflytter seg inn mot en plen som klippes. Det er noen igjen, og akkurat i å har jeg gleden av å se dem i blomst. Blomstene er både voldsomme og grasiøse, men det altså knoppene jeg synes er tøffest. De tøffeste knoppene i hele feriehagen, faktisk :)
Nå skal det lukes, og om ikke lenge får jeg se hvordan småttisene har greid seg alene i et par uker på Skyggebalkongen.
(Og - JA, dette innlegget var noen uker gammelt, gitt. Jeg glemte visst bare å poste det, hehe)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar