Vanning i høyden

Jeg er ikke på Skyggebalkongen akkurat nå, men før jeg dro rakk jeg å gjøre en sånn greie som jeg typisk pleier å glemme: Vanne blikkboksene som henger så høyt oppe på murveggen at jeg bare så vidt får tak i dem. Jo eldre jeg blir, jo lettere er det visst å utsette sånne gymnastiske strekkeøvelser som dette innebærer...

Grønnrenne (Chlorophytum) er en utrolig slitesterk plante! Den trenger nesten ikke stell for å overleve. For å bli fin krever den nok en smule mer omtanke enn den får hos meg. Uansett synes jeg det er trivelig med litt grønt på teglstensveggene, og så er det jo praktisk at de høythengende plante tåler en hel sommersesong nesten uten vanning. Når jeg endelig plukker dem ned blir de stående på balkongborden det meste av dagen og vannes i mange omganger. Denne gang var de ganske medtatte, så det var på høy tid. Målet er at de er så våte når de henges opp igjen at jeg kan fortsette å ignorere dem utover siommeren uten å få altfor dårlig samvittighet.

Grønnrenneavleggere setter vi jo gjerne først i en kopp med vann, så de tåler både drukning og tørke. Kan det egentlig bli bedre?

Jeg har vurdert å henge pelargonium på veggen også, men den må vannes mye oftere så foreløpig har det ikke blitt testet ut. Regnet når ikke inn på Skyggebalkongen, så da blir min innsats litt mer avgjørende. I middelhavslandene er det ganske vanliug å se mange pelargoniumpotter oppetter veggene i et gårdsrom, over en uteplass eller noen ganger til og med ut mot gaten. Jeg tror de bruker en lang stokk, type kosteskaft, med en krok på enden for enkelt å løfte pottene ned når de trenger litt stell. Kanskje det kan bli noe tilsvarende på Skyggebalkongen til neste år?