Pinglebær i staudebedet

I feriehagen vokser det solbær, mange solbær, ta et strå, og tre dem på...  Nei, det var vist ikke helt sånn den går, og ikke ble det stor nok avling til å bruse med strå eller fjær, heller.

Men i år ble det i alle fall noen få bær, nærmere bestemt én klase, og det er spennende nok!

Denne solbærbusken (Ribes nigrum) dukket nemlig opp i et staudebed for to-tre år siden. Sansynligvis sådd der av mine nebbete hagevenner. Jeg var litt overrasket over hvor fin og frodig frøplanten var, og reddet den over i en potte. Eller, reddet og reddet, fru blom. Der har den blitt stående siden, tror ikke engang den har blitt pottet om, så den kan ikke ha kjent seg spesielt reddet. Jeg har nemlig ikke peiling på hvor den eventuelt skal plantes.

Potten har stått i utkanten av et staudebed, og inntil i vår trodde jeg det var en blodripsstikling som bodde i denne potten. Jeg er nemlig ikke lenger så flink på dette med merking... Men blodrips gir jo ikke bær, så nå er misforståelsen oppklart.

Bærene ser kanskje ikke så fristende ut, men jeg måtte jo smake på ett likevel. Det smakte egentlig ikke så mye. Det er visst sånn at frøsådde solbær ikke gir samme smak som morplanten, det er litt på lykke og fromme. Og med så dårlig stell i flere år er det jo utrolig at planten i det hele tatt er såpass frodig. Hvis bærene hadde vært vonde ville jeg nok ha kastet busken, men jeg tenker den heller skal få seg litt næring og oppgradert pleie, og så kan jeg ta en ny smaksprøve til neste år :)