Kvist og kvast i beddet om våren

Jeg har vært snaue tre uker i feriehagen, og jammen fikk jeg flere flotte vårdager sånn på tampen. Jeg fikk det for meg at jeg måtte rydde alle bed og ellers gjøre alt som skal til for å åpne sesongen.

Men så roet jeg meg litt; man skal jo nyte vårsolen også! Kjenne på lukten av vår, men være klar over at det fortsatt kan komme frostnetter. Jeg husket heldigvis at jeg jo har som prinsipp å la det være litt kvist og kvast i beddene helt til naturen er i vekst igjen, sånn omtrent i mai. Jeg tenker selvsagt på storgnafserne. Rådyrene finner ikke de friske staudeskuddene i beddene like lett hvis de er delvis dekket av tørre eikeblader fra i fjor. Eikeløvet er standhaftig, det trenger et par sesonger på å brytes ned naturlig. Perfekt kamuflasje helt til den dagen jeg fjerner det med vilje.

Og akkurat det skjer ikke før rådyrene har fått nytt gress å beite på.

Av samme grunn klipper jeg ikke stauderestene helt ned, men lar det stå igjen 5-10 cm, noen ganger også mer. Det fungerer som et vern for de nye skuddene, og senere blir det støtte til de sortene som kan trenge det. I mai er disse gamle planterestene skjult av ny tilvekst.

Men - det er ikke bare derfor den tapre Primulaen på bildet er omgitt av både kvast og høstløv på alle kanter, Primula står tross alt ikke særlig høyt på rådyrenes meny. Nei, jeg synes faktisk det gir mer vårstemning når det ligger igjen noen rester fra fjoråret, mens de tidligste blomstrer. Det gir herlige kontraster. Gammelt og nytt - det nye blir på merkelig vis enda vakrere.

Dessuten blir det god mat for meitemarken, som igjen gir jordforbedring. Det er mulig meitemarken er avhengig av noen uker med ustoppelig regn for å tygge tørre eikeblader, men noe snadder finner den vel blant de visne restene.

Og planten på bildet har jeg blogget om før - da fikk den navnet Primula 'Tapper'. Historien finner du her :)